Skriv ut denne siden

Mot alle odds - Av Arild Løvik, Næringssjef Regionrådet for Fjellregionen

For noen dager siden deltok jeg sammen med et 20-talls andre på to seminarer om ulike utviklingsprosjekter for Fjellregionen.

Morten Ørbeck fra Østlandsforskning viste hvordan sentraliseringen i Norge har skutt voldsomt fart de to siste tiårene.

Siden 1990 har folketallet i Oslo/ Akershus økt med nesten 50%, mens Innlandet har stått omtrent stille, og kurven som viser sentraliseringstendensene blir stadig brattere. Det foregår en rivende utvikling rundt de store byene og langs hele kysten, inkludert Nord-Norge, mens Innlandet er preget av stabilitet. Og i Fjellregionen er vi i innlandet av Innlandet. Vi er nesten så langt unna storbyer, høgskoler, forskningsinstitusjoner, olje og fisk som det går an å komme i dette landet. Vi har lite av det som kan gi oss vekst, men mye av det som ikke vokser, for eksempel landbruk, som står foran fire jordbruksoppgjør på rad med Listhaug. 

Likevel viser indikatorer for flytting, attraktivitet, befolkningsutvikling og sysselsetting langt bedre tall enn andre regioner det er naturlig å sammenligne seg med. Fjellregionen framstår som en øy for seg selv som er så langt unna storbyene at vi er nødt til å ha en del funksjoner som mange andre ikke har. Styrken i både handelsnæringen og offentlig tjenesteyting med blant annet svært viktige sykehusfunksjoner er eksempler på at Fjellregionen er en fungerende arbeids- bo- og serviceregion som i ganske stor grad må “klare seg selv”. 


Men hvis det, mot alle odds, går rimelig bra i Fjellregionen, må vel det skyldes at regionen er befolket av spesielt dyktige mennesker da?  Folk er i alle fall flinke til å samarbeide, samtidig som man delvis også konkurrerer mot dem man på andre områder samarbeider med! Dette er åpenbart i næringslivet, men også på samfunnsnivå er det slik. Vi har to regionsentra som, er relativt store, ubestridte og likestilte, samtidig som de er helt forskjellige og dermed kan utfylle hverandre mer enn å konkurrere. Og de aller fleste erkjenner at vi er i samme båt eller på samme øy, på den måten at det som er godt for ett sted i regionen, er godt for hele regionen.

Slagkraften i både å samarbeide og konkurrere er godt dokumentert fra flere framgangsrike regioner i verden. Over flere år har dette for vår del blant annet resultert i følgende:

Vi har et landbruk i Nord-Østerdal med optimisme og vekst, Rørosregionen er Norges fremste region på lokalmat, vi har et industrimiljø på Røros som på noen områder er i nasjonal og global toppklasse, vi har et sterkt reiseliv, vi har flere bilforretninger på Tynset som selger biler langt utenfor regionens grenser, vi har gode resultater i grunnskolen, representert blant annet ved Norges beste 9-klassinger i matematikk på Tolga, vi har gode kulturskoler som utvikler mange talent og et mangfoldig kulturmiljø. I tillegg har vi heldigvis noen “flaggskip” i næringslivet, blant annet innen bygge- og anleggsbransjen og næringsmiddelindustri.

At vi tross alt klarer å få til såpass mye kan skyldes at det finnes en sosial eller kulturell kapital i vårt samfunn som er grunnleggende viktig: Et egalitært samfunn med liten forskjell på fattig og rik, der utdanning og kompetanse har høy status blant alle, og en sterk arbeidsmoral der folk er vant til å ta selvstendig ansvar og har gjennomføringsevne. Dette er blant våre komparative fortrinn, områder hvor vi er gode sammenlignet med andre, som må ivaretas og utvikles videre.

Gårsdagens andre seminar avslørte at det pr i dag går mer enn 70 interkommunale samarbeidsordninger /-tiltak og 40 ulike utviklingsprosjekter i regionen. Hensikten med dette seminaret var å informere hverandre og starte en dialog for å koordinere innsatsen i de ulike prosjektene som tematisk ligger tett opp til hverandre - her er også samarbeid stikkordet. Noen synes kanskje det er for mange prosjekter og er rammet av “prosjekttretthet”. Men det fine med prosjekter er at de har en fast organisasjonsform og metodikk, de har definerte målsettinger, de har en definert start, og ikke minst – de har en definert slutt. Et prosjekt er kort sagt en koordinert ekstrainnsats for å oppnå et felles mål. Noen ganger når man målene, andre ganger bare delvis, slik det også er i store konserner som bruker enorme midler på utvikling – i prosjektform. Det er et faktum at mange av resultatene jeg refererte ovenfor er oppnådd gjennom et utall prosjekter, som samtidig har generert flere titalls millioner i utviklingsmidler inn i regionen.  For min del håper jeg på enda flere prosjekter, fordi det er der det skjer utvikling!

Utviklingsarbeidet i en region som vår kan dessverre også resultere i bare å opprettholde status quo. Det er ikke alltid gode resultater gir positive utslag på befolkningsstatistikken. I løpet av de siste årene har det flyttet anslagsvis 450 “livsstilstilflyttere” til regionen, mennesker som kommer hit fordi de har lyst til å drive med hest, sledehund eller andre naturbaserte aktiviteter, enten som hobby eller som næring. Mange av disse har fått god hjelp gjennom Interreg-prosjektet Scandinavian Heartland, som avsluttes i disse dager. Men parallelt med tilflytting og etablering foregår en utflytting og avvikling som er minst like stor. Dermed står det stille likevel. Svaret kan ikke være annet enn at vi må løpe enda fortere og bli enda flinkere på utvikling, også av det eksisterende, og så får vi håpe at vi i fellesskap klarer å dra hit noen store fisker som monner også.

Etablering av større virksomheter er et av de resultatene man håper at den strategiske næringsenheten med undertegnede og Bjørn Frydenborg skal oppnå. For å få til dette må vi drive aktiv koblervirksomhet og ferdes blant forskningsinstitusjoner, utviklingsmiljøer, studenter, næringsliv, gründere, kapitalister, m.m og samarbeide med blant annet kommuner, SIVA, Innovasjon Norge, fylkeskommuner, næringshager og kunnskapsparker. Vi har gjort oss noen tanker om hvilke muligheter som finnes og kommer til å sette fullt trykk på dette arbeidet til høsten. I mellomtiden må vi også prøve å bidra til å få opp flere faste strukturer for utvikling. Dette kan være utvidelse av Rørosregionen næringshage, som har fungert svært godt, til Nord-Østerdal og etablering av felles næringsfond med mer pondus. Igjen: Samarbeid.

Vi har kanskje ikke det beste utgangspunktet generelt sett – men hvis vi bare klarer å fortsette med godt samarbeid og ærlig konkurranse, samtidig som vi utnytter de områdene hvor vi kan være bedre enn andre, blinker fortsatt Fjellregionens visjon om 25.000 innbyggere i 2020 i horisonten! 


Hedvig Rognerud Skrevet av  Hedvig Rognerud
mandag, 16 juni 2014